You are visiting a website that is not intended for your region

The page or information you have requested is intended for an audience outside the United States. By continuing to browse you confirm that you are a non-US resident requesting access to this page or information. Switch to the US site. 

Viljen til å vinne

Det er to år siden Peter Genyn vant gull i Paralympics-OL i Rio …

Mens han justerer girene på den lette rullestolen og sjekker for tredje gang at styringen er på plass, er det vanskelig ikke å få følelsen av at for Peter var 2016 som i går. Det er en frisk vårmorgen på Gran Canaria, og himmelen er krystallklar. Det varme klimaet utgjør perfekte forhold for Peters krevende treningsregime.

Dette er ingen ferie: Peter er godt i gang med forberedelsene til neste OL i 2020. Treningsplanen er nådeløs, men som eliteutøver og verdensrekordholder i sin klasse er han ukuelig i sitt fokus. Han er avslappet og vennlig mellom øvelser og runder på banen, og selv om smilet sitter løst er besluttsomheten ikke til å ta feil av.

− Det er et utløp, smiler han. − Jeg er en som trenger sport. Det får frem det beste i meg. Det er noe jeg virkelig trenger. Man passer på hva man spiser, man gjør alt man kan for å være god på den dagen fordi de 20 sekundene er så viktige. Man arbeider for det i fire år. Man har ikke lyst til å ødelegge for seg selv. 

Peter konkurrerer i T51-klassen: OL-utøverne med de alvorligste funksjonshemmingene. Paralympics-komiteen beskriver utøvere i kategorien som «rullestolkonkurrenter som har mild svakhet i skuldrene, begrenset evne til å rette ut albuene og håndleddsfunksjon, ingen finger-, overkropps- eller benfunksjon.» I denne klassen er han regjerende verdensrekordholder på 200 meter og 400 meter.

− Jeg hadde verdensrekorden på 100 meter i omtrent en uke, ler han.

Opptaket av Peters vinnerløp på mennenes 100-meterfinale er fenomenalt og vitner om menneskelig innsats mot oddsene og nøyaktig hva kroppen vår er i stand til tross for funksjonshemming. Det er tankevekkende at en trykkskade nesten satte en stopper for sjansene hans.

− Et trykksår er alvorlige greier. Med ett er han alvorlig. − Det kan føre til at du taper et mesterskap.

Peter Genyn circle banner 1.jpg

− I det ene øyeblikket er du en ubekymret student, i det neste ligger du på sykehus med brukket nakke.

Peters funksjonshemming kom som følge av en usedvanlig ulykke da han var tenåring. − Jeg var 16, forklarer han. − På den tiden holdt foreldrene mine på å bygge om huset, og vi hadde en stor dam i hagen som vi tenkte vi kunne gjøre om til basseng. Det var siste uken av sommerferien, så vi tømte den, la i ny plast og begynte å fylle den med grunnvann. Neste morgen løp jeg bort og stupte uti. Bassenget var omtrent to og en halv meter dypt, men det var nesten tomt for vann. Jeg stupte rett uti med hodet først, så jeg traff bunnen og brakk nakken i prosessen.

Peter er rolig mens han forteller historien. Stemmen røper lite følelser når han gjenforteller hvordan den forferdelige ulykken skjedde. Her vi sitter på stranden ikke langt fra Las Palmas og ser på solnedgangen over Atlanterhavet, er det surrealistisk å høre hvordan han beskriver ulykken i disse vakre omgivelsene. Konsekvensen av dette fallet, med hodet først mot den harde marken, var to brukne virvler som gjorde at han ble lam fra brystet og ned.

− Livet blir snudd fullstendig på hodet, forklarer han. − I det ene øyeblikket er du bekymringsløs student, i det neste ligger du på sykehus med brukket nakke. Jeg tror styrken til å komme seg gjennom det er innebygd. Det er noe alle har, og alle som opplever en alvorlig ulykke, vil kjempe for å komme seg gjennom det. Slik er nå engang menneskenaturen. Man har lyst til å klare seg.

Da Peter begynte å avfinne seg med sin nye funksjonshemming, gikk det ikke lang tid før han begynte å utforske hvilke muligheter han hadde i sitt nye liv. Bare noen uker inn i rehabiliteringen hadde han allerede begynt å se på idretter han kunne delta i med funksjonshemmingen sin. Etter å ha spilt rullestolrugby i noen år gjorde en tilfeldig skade at han fikk prøve seg på rullestolløp. Etter bare noen få måneder deltok han i europeiske mesterskap.

Han trekker på skuldrene. − Det er ikke noe man planlegger. Man trener mer og mer, man blir bedre og bedre. Så plutselig tar det overhånd. Det er ikke et nivå man planlegger å komme til.

Peter Gynen circle banner 2.jpg

− Jeg er veldig redd for trykksår. På sykehuset og rehabiliteringen viste de meg bilder av hvor ille det kan være.

Etter å ha konkurrert på elitenivå i nesten ti år er det mange helsefarer Peter må være oppmerksom på. Trykkskader står høyt på listen.

− Jeg er veldig redd for trykksår, sier han. På sykehuset og rehabiliteringen viste de meg bilder av hvor ille det kan være. Og det er absolutt ikke noe man ønsker seg.

Først trodde Peter det lille såret på ryggen bare var en kvise. Det gikk ikke lenge før han innså hvor farlig det kunne være.

− Jeg hadde det på halebenet. Vi sitter jo alltid på det, så det er et veldig farlig punkt. Men det var veldig lite: To−tre millimeter bredt og to−tre millimeter dypt. Det var veldig lite, men jeg ville ikke at det skulle bli større, så jeg lå mye på sengen. Da jeg først dro til sykehuset med trykksåret, sa de at jeg burde skaffe meg en bedre madrass til sengen. De ga meg et kontaktnummer til Arjo, så jeg ringte dit. Samme dag, tror jeg det var, kom de med en testmadrass til meg. Siden den gang har jeg alltid brukt slike madrasser.

Selv om Peters sår raskt ble bra, var konsekvensene for treningsregimet betydelige. Flere uker i sengen innebar at han ikke hadde mulighet til å trene eller øve på banen. Han hadde ikke annet noe valg enn å være tålmodig og hvile ut. Peter er ikke i tvil om de potensielle konsekvensene såret kunne ha fått hvis det hadde utviklet seg i ukene frem mot lekene.

− Hvis jeg hadde hatt et trykksår i Rio, hadde jeg ikke vunnet medalje, forklarer han alvorlig. − Man får ikke trent skikkelig. Man kommer bare ikke opp på det nødvendige nivået.

Peter skal være på Gran Canaria de to neste ukene. Han kommer til å være på banen for å perfeksjonere teknikken sin og holde den gode formen ved like. På dette vakre stedet får han lite fritid.

− Det neste store målet er Tokyo, sier han. − Det er noe vi allerede arbeider mot. Men i år har vi også EM, og neste år er det VM, der jeg forhåpentlig klarer å kvalifisere meg til Paralympics.

Hvordan holder Peter Genyn seg motivert etter så mange år i toppen av idretten sin?

− Noen ganger vinner man, andre ganger taper man, smiler han. − Det hjelper å være mentalt sterk. For hvis man ikke takler det mentale, da vinner man aldri løpet.

Se hele videoen nedenfor: